It's a wonderful life

Har skrevet essay til u-lands-politikk-faget. Trenger man demokrati for å utvikle et land? Er det egentlig bare i veien, gjør prosessen tregere og sinker landets økonomiske utvikling? Hva er viktigst - økonomisk vekst eller menneskelig vekst? 

Spørsmålene surrer konstant rundt i hodet. I tillegg til tanker om de tre andre oppgavene som skal skrives før jeg kan si "god jul". Men jeg er "julete" innimellom disse tankene altså. Bare lite som fjerner stresset helt. 

Busser til Leicester Square, vandrer mot Chinatown, ser på klokka, studerer kinamat-menyer, venter på Mana.

Synker ned i en dyp, myk kinostol, mer som en godstol hjemme i stua. I det sorte taket lyser et dryss med små stjerner som en innendørs stjernehimmel, og skjermen foran oss lyser i blåvarianter. Spiser sjokolade med mandel inni, pakkekalendergave hjemmefra.

I de neste omtrent 2,5 timene er jeg i koma. Filmkoma. Helt borte, helt tilbake i 1946 og Bedford Falls. Har aldri sett "It's a wonderful life" før, men tydeligvis er filmen for mange en juletradisjon.

En stund var alle essay-skole-stress-tanker ikke eksisterende. Det var bare historien og mørket og det behagelige kinosetet og meg. 

Foto: KRISTINEMG

Vi møter George Bailey som liten gutt - en herlig, god, smart og rastløs fyr som vil ut på eventyr og se alt det fantastiske hele verden har å tilby. Så hjelpsom og trofast som han er, setter han andres ønsker først og må stadig utsette drømmene sine.

George Bailey: I'm shakin' the dust of this crummy little town off my feet and I'm gonna see the world. Italy, Greece, the Parthenon, the Colosseum. 

Then, I'm comin' back here to go to college and see what they know.

And then I'm gonna build things. I'm gonna build airfields, I'm gonna build skyscrapers a hundred stories high, I'm gonna build bridges a mile long...

En engel kommer til jorda for å hjelpe han når han når et punkt hvor han ikke ønsker å leve lenger.

Engelen vil vise han hvordan livet hadde vært om ikke han hadde vært der. Så mange liv han har påvirket, så mange mennesker han har veiledet og løftet og reddet. Ingen av dem ville vært der de var i dag om ikke det var for George Bailey.

Man on Porch: Why don't you kiss her instead of talking her to death? 

George Bailey: You want me to kiss her, huh? 

Man on Porch: Ah, youth is wasted on the wrong people.

Man kan tenke at ens eget liv er så lite verdt, at det du gjør ikke betyr noe, og at verden ikke har blitt påvirket av deg. Blant alle milliardene med mennesker her på jorda er det ikke rart om man føler seg liten. Det er ikke rart om man klikker, om man gråter, om man ikke orker mer. Og det kan føles som om alle har nok med seg selv og sitt liv, og at du plutselig ikke betyr noe spesielt for noen. Så kan man tenke på hvor mange som egentlig ville kommet i begravelsensin. Tenke på om noen hadde merket forskjell om ikke du var her. Og man kan grave seg ned og tenke at ingen bryr seg, at du ikke betyr noe.

Problemet er av og til at vi er for dårlige til å la andre vite at de betyr noe. Du aner ikke hvor mange mennesker som tenker på deg i løpet av en dag. Og det er ingen konkurranse om å ha flest mulig folk som tenker på deg, men du påvirker så mange flere hverdager enn du aner. 

For noen er du et holdepunkt i en ustabil verden. For noen er du et godt minne om en god dag. For noen er du den eneste de gleder seg til å se når de kommer hjem på juleferie. For noen er du den personen de ser for seg at du kunne giftet seg med. For noen er du uoppnåelig. For noen er du inspirerende i dine livsvalg. For noen er du et pussig minne fra noen pussige timer. For noen er du en fremmed som de hadde en god samtale med. 

Men det viktigste er hvem du er for deg selv, for du er den eneste som alltid kan passe på deg. Du trenger ikke alltid andre til det, du har ikke bestandig mennesker du er glad i rundt deg, men du har alltid deg selv. Og så har du så mange andre også, selv om det ikke alltid føles sånn.

Annie: I been savin' this money for a divorce, if ever I got a husband.

Foto: Pinterest